Adferdsforsker Inge bø begynner debatten med å trø i salaten. Han bruker ordet matthetsyndrom, som er veldig likt det som er kjent som Kronisk utmattelsesyndrom, eller ME. Jeg prøver å tro det ikke er dem han mener. For det er jammen en gruppe som gjennomgår nok som det er. Vi kan la de være i fred i denne debatten Hr. Bø vil ha.
Han vil diskutere om ikke ungdommen (nå til dags) er late. Ansvarsløse, og illojale ovenfor felleskapet. At når de trenger vekking om morgenen for å komme seg opp av senga, at det ikke er fordi skolen er for dårlig men at de selv må ta annsvar. At ungdom nå bruker for mye tid på ting han ikke ser på som slitsomt i det hele tatt.
“Dessuten gir de til kjenne å være langt mer orienter mot penger, moter, klær, fest og underholdning enn foreldregenerasjonen. Jeg viser også til en tilsvarende studie ved NTNU. Funnene viste at dagens ungdom har svakere idealer, er mindre motivert for humanitær innsats, politikk og foreningsliv enn ungdom 40 år tidligere.”
Han innser ikke at å bruke (mye) tid på venner, og de verdiene som ligger mellom venner kanskje er opplevd som fornuftig. At svakere familiebånd gjør at behovet for vennskap er sterkere eller muligens verdien av vennskap i det store og hele er undervurdert. For hva forventer vi, familiene og ikke minst ungdommene selv; at en 13+ åring skal tilbringe lørdagskvelden med pizza og brettspill sammens med sine yngre søsken og foreldrene? Bruke hele ferien sammens med mor eller far? Nei. Vi rundt dem forventer at ungdommer skal bli mer og mer selvstendige, muligens litt mer en de er klar for, fordi VI er klar for det. Så denne tiden de bruker på mote, fest og underholdning er ikke tilfeldig. Det handler om hvilke verdier disse tredjedelen setter pris på. At de må vekkes og vekkes, tvinges opp av sengen kanskje ikke egentlig handler om skolen i det hele tatt. Men at de faktisk egentlig velger bort skolen (may-Brit Brekke), det er bare ikke noe gehør for det. Denne tredjedelen, mange av dem gutter er rett og slett ikke intressert i skolen.
Og her er den ekkle innrømmelsen jeg helst ikke vil fortelle familiens tennåring: Livet er ikke over om han ikke fullfører videregående nå. Han kan fint prioritere vennene sine, bo i håpløse kollektiv som egentlig ikke tar han noen vei, ta jobber han ikke egentlig tjener penger nok til sparing, leve på elendig kost og fremdeles bli en voksen, med venner, barn, inntekt, og senere barnebarn. Respektert av sine nærmeste venner og familie.
Det er hauger av voksne som fullfører senere i livet. Jeg har minst to onkler og en tante med meget lavere utdanningsnivå enn meg. Jeg tror ikke de fullførte vgs eller yrkesskolen, og høyere utdanning? Ikke før passert 30 år i hvertfall. Den ene ser ikke ut til å ville ha en jobb i mer enn 3-4år av gangen. Mulig han har et snev av ad/hd eller bare ren gammeldags kjedsomhet. De har likevel blitt voksne mennesker, med arbeide, barn, barnebarn, inntekt, og respekteres av andre. Jeg tror ikke Inge Bø hadde turt å si at noen av dem led av latskap. Ungdommer derimot er fritt villt. Fordi vi tør drømme om at de skal være skinnende flotte tinnsoldater, og ballerinaer i dress, som redder verden, pensjonen og fremtiden vår.
Kan det hende det ikke er latskap, men et verdivalg vi er uengie i?
