Vann og vannvittig
Så jeg har lest litt her og der om stormen som rammet den nydelige byen. Og alle de nydelige folkene som nå er skittne og ikke får mat. Om Amerikanere (nåja, folk fra USA i hvertfall) som nå tigger for sine liv nå må møte en virkelighet bestående av illeluktende giftig vann, døde mennesker som flyter og en påtrengende frykt for å bli skutt uten noen åpenlys grunn.
En av soldatene som er beordret dit forteller skrekkslaget at dette er som å være tilbake i Bagdad. Andre forteller at det har tatt fem dager å få mat, at de ikke har jobber eller hjem å gå tilbake til. Om savnede venner, og kaos.
Vel dette er ikke nyheter lengre. Dette er flommen i india, tyfon i kina, og hverdagen i bagdad. Og de er jo bare notiser i avisene i et verdensammfunn som er mer intressert i å lese om puppene til en “glam”modell. Så her er min oppfordring: gi akkurat like fan i å lese om disse menneskene som du gir i å lese om katastrofene i rwanda.
Det eneste som gjenstår å se er hvordan mr President bruker denne katastrofen til sitt eget beste.