Den formelle presentasjonen først: Jeg har vært på konferanse i dag om e-litteratur. Den heter så mye som “The network as a Space and Medium for Collaborative Interdiciplinery Art Practice”. Det foregår i morgen også. Programmet deres er her. Det er universitetet i bergen som sponsor sammen med forskningsrådet.

Så over til det jeg vil fortelle.
Jeg har meldt meg frivillig som potet for denne konferansen, som plasserte meg i den situasjonen at jeg skulle følge gjester fra hotellet til der foredragene skulle være i dag. Veiviser altså. En av dem jeg skulle vise veien til var Barbera. Hun spurte etter et avisutsalg som kunne ha The international Herald Tribune for i dag. Selvsagt kom jeg ikke på at internasjonale aviser for det meste kommer dagen etterpå her, siden forflyttning i rom også blir forflyttning i tid. Hun kjøpte en annen internasjonal avis.Og det er nå det blir spennende. Avisen delte hun ut deler av til noen av deltakerne på konferansen.

Så fikk hun deler av avisen tilbake, med haiku-dikt. Korte dikt skrevet etter japanske skriveregler. (Gjør et søk på det, det er mye spennende rundt haiku)

Disse diktene fremførte hun i kveld på landmark. Som aller første bidragsyter satte hun seg ned ved et bord som var opplyst av en lampe som siktet på en plate. Platen var gjengitt og streamet live opp på en skjerm, og godt mulig ut på nettet.

Så tok hun frem det som ser ut til å være et hvitt ark. Hun tar hånden sin gnir den inn med trykksverte fra avisen, og over på papiret. Da vises diktene for publikum. Diktene blir trykket på nytt med den samme sverten de har vært trykket med før, men på nytt papir. Og til forksjell fra første gangen ordene ble trykket ut på papiret ble de formet frem av Barbera sin hånd. Hvor hun la trykket og hvor hun var nøye påvirket resultatet.
Det hele ble vist på skjermen samtidig.

Digital kunst opplever jeg som ofte forkusert på å representere datamaskinen på datamaskinen. Manipulasjon av avanserte funksjoner i datamaskinen tilført det tilfeldige elementet fra mennesket er ofte et uttrykk, og det fikk vi sett demonstrert også i kveld [1].

Sånnsett er fremføringen til Campbell forfriskende. Selve den digitale delen er ganske enkel, hun skriver og det vises på skjermen. Det viktige er at det er med følelsen av papiret og sverten og ordene hun digitaliserer verket. I tillegg er det er absolutt verd å tenke over hvordan en avis blir til, tidsoner, overføring, sammarbeidet som ligger til grunn.

Og før jeg blir helt oppe i abstaksjoner og slikt, skal det være sagt at plutselig forstår jeg litt mer av det min medstudent Elisabeth snakker om når hun vli ha en annen måte å interagere med datamaskinen på. Noe annet en mus , tatsatur og skjerm. Jeg er spent på hva Piksel vil finne på i år.

1: Det var litt mer komplisert enn det. Noen ting var maskinen som leker med mennesket.