Valuta
Det begynner å demre for meg at denne bulen på buken er god vekt, i forhandlinger altså. Og da ikke bare som jeg har trodd før, i forhandlinger om det siste ledige setet på bussen. Det står i serviceerklæringen til busselskapet, og for hvem sier vel nei til å la den gravide damen få siste sete på bussen. Selv om de har vært på jobb i mange timer og kunne godt tenke seg et sete å duppe litt i mens bussen frakter legemet nærmere hjemmet.
Mage er valutta, vistnok i andre sammenhenger også. Generalforsamlinger i borettslaget foreksempel. Det skal jeg huske, for forrige runde vant generasjonen”vi har jo levd med det sånn lenge så da er det ikke et problem”. Neste runde skal helst gå til den litt yngre “få isolering på plass vi vil ikke bruke alle pengene på oppvarming”. Generalforsamlingen er i april/mai. Er jeg heldig er det før fødselen. Skal øve på mine saklige argumenter, og overgangen til “beklager mitt ufødte barn vil vist også utrykke seg”-smilet, pausen, og så de gode argumentene igjen. Det burde balansere ut sympatistemmene. Jeg trenger det, for borettslag er hard politikk.
Heisann!
Jeg har tildelt deg en bloggaward hjemme på sitrondrops!
Håper du tar den i mot:)
Bul på magen om vinteren er forøvrig litt problematisk i buss-sammenheng. Store deler av fimbulsesongen har jeg vært pakket inn i en diger dunjakke som ikke antyder noe som helst om verken mage eller bekkenløsning. Sånt blir det få ledige buss-seter av.
Jeg har en kåpe som fremhever fasongen. Hva er vanlig å si når man ønsker et sete? “Undskyld, men kan jeg få setet ditt?” Det blir masete og kleint å ha med hele “fordi jeg er gravid og bekkenet mitt er ikke helt i vater”. Sånnsett vet jeg at en Hr.T pleide å spørre for fru T for da ble det enklere. “hei du kan min gravide kone få sitte?”