Det er noe med at dine egene barn er alltid bedre enn andre sine. Og dine egene katter finner aldri på sånn tull som nabokatten gjør. Det hele er selvsagt ikke sant. Dine barn, dine katter gjør ting du ikke vet om hele tiden. Hos naboen.

Den ene besøkende herrekatten vi har sneket seg inn på soverommet, og naturligvis blitt sperret inne der når den siste av de tobeinte gikk til frokost. Han har da vært der inne igjennom hele frokosten til de tobeinte, lidelse og kjedsomhet rammet herrekatten hardt. Kjedsomheten ble litt lettet av å drepe en arvet pelskrage. Lidelsen ble så alvorlige og tiden så lang at å holde seg ikke var et alternativ. Og for alt han viste kunne det jo gå dager før noen fant han igjen. Så når de tobeinte er ferdig ned frokosten er det hakket før den kommer i retur når de åpner døra til soverommet. Drittkatte. DRITTKATTE. Klort opp lakenet (det nye selvsagt), pisset på de nye hodeputene vi tok oss råd til å kjøpe for julegavepenger, og bæsjet i sengen. Ikke litt men hele dagsrasjonen av kattemat. Satans drittkatte. La meg gjøre dette klart: Du har to dager igjen her. Du bør ligge lavt. Bæsjene dine børe være finurlige statuetter av kunst plassert i kattedoen frem til besøket er over, for nå ligger du syltynt ann kattepelsen. Du er farlig nær å bli det nye arvestykket.

Mine katter har aldri gjort noe slikt.