evt: ‘når naturen faller ned mellom potene dine’ Da spørs det Hvilken katt er du? Er dette en mulighetene for lek, eller bare forstyrrelser i din verden av zen?
Ilsa, vår innekatt, som faktisk er inne, har fanget et kjøttmeidunge på verandaen vår i dag. Den andre katten prøvde å bølle til seg fangsten, men slukkøret måtte begge to konstatere at matmor er sjef. Trøstepremien er egg, så helt katt-a-strofe var det ikke.
Vi har fått oss barn. Et velskapt et, med ti fingre ti tær og det beste antallet øyne. Hun er i tillegg utstyrt med nese munn og ører. Så vidt vi vet fungerer hun helt etter spesfikasjonene for nyfødte menneskebarn.
Det er en hel del å sette seg inn i. Vi har selvsagt investert i en brukermanual, har telefonnummre til hit, dit og ikke minst besteforeldre og andre erfarne omsorgspersoner for barn. Vi har klart å pønske ut hvorden dette med mating fungerer, for mating er viktig. En annen viktig ting er kommunikasjon med barnet, for barn lever vist ikke bare på melk og luft. De trenger kommunikasjon. Det er jo ikke barebare siden de stort sett sover, skriker eller har en flaske i munnen, så stellebordet er tingen. På stellebordet er barnet oftes våkent og rolig nok til at kommunikasjonen kan foregå.
Kommunikasjon med spebarn er ikke så vanskelig, i begynnelsen vil du nok oppleve deg selv som den aktive parten. Men legg merke til annsiktsuttrykk og blikket til barnet, senere kommer også enkle lyder. Å snakke om det du gjør kan jo være litt lurt, av med klær, av med bleie, vasking og sånt er en viktig del av barns liv. Å kommunisere med barn kan være svært hyggelig selv om de bare svarer med enkle lyder og blikk. Se gjerne på barnet og bruk litt tid på det om barnet fester blikket på ansiktet ditt. Husk at å analysere annsiktsutrykk er ganske krevende for nybegynnere, så respekter barnet når det tar pauser fra å se på deg. Ja og: husk å ta på ny bleie.
Adferdsforsker Inge bø begynner debatten med å trø i salaten. Han bruker ordet matthetsyndrom, som er veldig likt det som er kjent som Kronisk utmattelsesyndrom, eller ME. Jeg prøver å tro det ikke er dem han mener. For det er jammen en gruppe som gjennomgår nok som det er. Vi kan la de være i fred i denne debatten Hr. Bø vil ha.
Han vil diskutere om ikke ungdommen (nå til dags) er late. Ansvarsløse, og illojale ovenfor felleskapet. At når de trenger vekking om morgenen for å komme seg opp av senga, at det ikke er fordi skolen er for dårlig men at de selv må ta annsvar. At ungdom nå bruker for mye tid på ting han ikke ser på som slitsomt i det hele tatt.
“Dessuten gir de til kjenne å være langt mer orienter mot penger, moter, klær, fest og underholdning enn foreldregenerasjonen. Jeg viser også til en tilsvarende studie ved NTNU. Funnene viste at dagens ungdom har svakere idealer, er mindre motivert for humanitær innsats, politikk og foreningsliv enn ungdom 40 år tidligere.”
Han innser ikke at å bruke (mye) tid på venner, og de verdiene som ligger mellom venner kanskje er opplevd som fornuftig. At svakere familiebånd gjør at behovet for vennskap er sterkere eller muligens verdien av vennskap i det store og hele er undervurdert. For hva forventer vi, familiene og ikke minst ungdommene selv; at en 13+ åring skal tilbringe lørdagskvelden med pizza og brettspill sammens med sine yngre søsken og foreldrene? Bruke hele ferien sammens med mor eller far? Nei. Vi rundt dem forventer at ungdommer skal bli mer og mer selvstendige, muligens litt mer en de er klar for, fordi VI er klar for det. Så denne tiden de bruker på mote, fest og underholdning er ikke tilfeldig. Det handler om hvilke verdier disse tredjedelen setter pris på. At de må vekkes og vekkes, tvinges opp av sengen kanskje ikke egentlig handler om skolen i det hele tatt. Men at de faktisk egentlig velger bort skolen (may-Brit Brekke), det er bare ikke noe gehør for det. Denne tredjedelen, mange av dem gutter er rett og slett ikke intressert i skolen.
Og her er den ekkle innrømmelsen jeg helst ikke vil fortelle familiens tennåring: Livet er ikke over om han ikke fullfører videregående nå. Han kan fint prioritere vennene sine, bo i håpløse kollektiv som egentlig ikke tar han noen vei, ta jobber han ikke egentlig tjener penger nok til sparing, leve på elendig kost og fremdeles bli en voksen, med venner, barn, inntekt, og senere barnebarn. Respektert av sine nærmeste venner og familie.
Det er hauger av voksne som fullfører senere i livet. Jeg har minst to onkler og en tante med meget lavere utdanningsnivå enn meg. Jeg tror ikke de fullførte vgs eller yrkesskolen, og høyere utdanning? Ikke før passert 30 år i hvertfall. Den ene ser ikke ut til å ville ha en jobb i mer enn 3-4år av gangen. Mulig han har et snev av ad/hd eller bare ren gammeldags kjedsomhet. De har likevel blitt voksne mennesker, med arbeide, barn, barnebarn, inntekt, og respekteres av andre. Jeg tror ikke Inge Bø hadde turt å si at noen av dem led av latskap. Ungdommer derimot er fritt villt. Fordi vi tør drømme om at de skal være skinnende flotte tinnsoldater, og ballerinaer i dress, som redder verden, pensjonen og fremtiden vår.
Kan det hende det ikke er latskap, men et verdivalg vi er uengie i?
Jeg har vært bortreist i helga. Det har vært generalforsamling i EFN, og det var en god anledning til å besøke venner som bor litt lengre bort enn månedskortet mitt normalt sett tar meg.
Å bo på madrass er litt sånn som det var før, når jeg var yngre. Selv om madrassen var tykkere enn den var før (i gammledager?). Sånn etterhvert får folk leiligheter med ekstra rom, hus med gjestesenger som sjelden blir brukt for gjestene bor på hotell likevel. Besøkene foregår kortere og på dagtid, så det er sjelden at jeg er hjemme alene et sted som ikke er mitt eget. Det er i stor grad slutt på å måtte finne ut av organiseringen av skap og kjøleskap hvor jeg ikke styrer selv. Og aller mest er det slutt på å snakke sammen etter at tannpussen er gjort.
Det er ikke barebare å være utenombys på en søndag. På den ene siden vil jeg helst tilbringe dagen på madrassen på gulvet og bare sløve, kanskje se en film. På den andre siden vil jeg ut å se og oppleve byen. Jeg regnet ikke med å få begge viljene på en og samme dag.
(more…)
Jeg lovte for litt siden å bidra til innsammlingen spillpikene har satt i gang. Jeg er fan av insammlinger som ikke ber om penger, selv om penger er veldig anvendelig for alle gode formål. For penger er også veldig anvendelig for meg. Og når de kommer i begrensede mengder så blir det aldri det store bidraget. Innsamlinger som ber om å dele litt av det jeg eier, klær, møbler og nå spill er mye artigere.
I hvertfall denne insammlingen sammler inn brukte men gode spill. De tar også imot brettspill. I går på nerdesushien ble dette med brettspill diskutert litt. Ulempen med å gi bort brettspill er at kriteriet for godt brettspill er at du har lyst å spille det om og om igjen. Likevel kan jeg komme på at jeg har cludo, jeg digger det spillet. Men vi spiller det mest hos våre venner. Faktisk aldri hos oss. Så da kan vårt eksempler gå til kreftavdelingen.
Cludo er en klassiker. Det handler om å finne ut hvem som drepte den drepte, hvor og hvordan. CSI ville undersøkt liket, men i cludo skal du bruke elimineringsmetoden. Og siden du vil ha ære og berømmelse selv vil du finne ut av dette selv uten at de andre finner ut av det.
Konseptet i spillet er så enkelt likevel underholdene at det har inspirert mange kriminalserier, og har også en egen film, samt en video-film-spill versjon. Og en hel haug med referanser 
Sitrondrops har gitt denne til meg.
En skal gjøre følgende:
1. skriv 7 fakta om deg selv.
2. send den videre til 7 bloggere.
3. legg igjen en link til siden deres.
4. Kopier awarden til siden din.
1: Jeg har tjent penger som forsøkskanin, sortere poteter og lage horroreffekter til film som ble vist på kino.
2: Jeg er veldig dårlig på å huske navnene til folk, men husker lett ting knyttet til kroppen, humøret og bevegelsene.
3: Jeg har takket nei til å bli spandert veldig fristende litt dyr dessert på av en veldig hyggelig mann som var på besøk i Norge, fordi jeg var redd han ikke egentlig hadde råd, bare var veldig høfflig.
4: Drømmer om å eie et eller bare jobbe i et (digert) bibliotek.
5: Oversatt et program til menylinjen i KDE, som viser en fisk som beveger seg, til norsk.
6: Har grønne fingre.
7: Mine første favorittband var Vazelina Bliopphøggers og Simon & Garfunkel.
Når det gjelder punkt fire sliter jeg litt med å få det til. Noe er krøll.
Det begynner å demre for meg at denne bulen på buken er god vekt, i forhandlinger altså. Og da ikke bare som jeg har trodd før, i forhandlinger om det siste ledige setet på bussen. Det står i serviceerklæringen til busselskapet, og for hvem sier vel nei til å la den gravide damen få siste sete på bussen. Selv om de har vært på jobb i mange timer og kunne godt tenke seg et sete å duppe litt i mens bussen frakter legemet nærmere hjemmet.
Mage er valutta, vistnok i andre sammenhenger også. Generalforsamlinger i borettslaget foreksempel. Det skal jeg huske, for forrige runde vant generasjonen”vi har jo levd med det sånn lenge så da er det ikke et problem”. Neste runde skal helst gå til den litt yngre “få isolering på plass vi vil ikke bruke alle pengene på oppvarming”. Generalforsamlingen er i april/mai. Er jeg heldig er det før fødselen. Skal øve på mine saklige argumenter, og overgangen til “beklager mitt ufødte barn vil vist også utrykke seg”-smilet, pausen, og så de gode argumentene igjen. Det burde balansere ut sympatistemmene. Jeg trenger det, for borettslag er hard politikk.
Jeg har begynt å lese teorien, altså på det det materialet som ligger til grunn for å forstå og kjøre bil. Min erfaring er at når jeg skal sette meg inn i et nytt felt går det fort i surr om jeg ikke bruker mine egene ord og bilder. Så her legger jeg ut mine selvlagede oppgaver. Jeg ønsker å drive litt oppgave/spørsmålsutveksling med andre som skal ta setifikatet. Det er litt artigere. Svar kommer en annen dag, når ikke det jeg har lest er så ferskt i minnet.
Som sjåfør har du to måter å bremse bilen på, den ene er pedalbremsen,
og den andre er håndbrekken(parkeringsbrems).
Hvorfor er det to bremser? Hvorfor kan ikke håndbrekken brukes
alltid? Og hvorfor har vi håndbrekk i det hele tatt?
Fred flintstones er berømt for å bremse sin bil med å putte føttene i
bakken. Ekte biler veier veldig mye og kan ha stor fart (moment). Å
putte føttene ned er ikke en veldig god løsning. Bremsingen kan
likevel skje ved bruk av beina. Beskriv hvordan sjåføren bremser, og
hva som skjer i de forskjellige delene av bremsesystemet.
alltid noe. (siste endring 3.1.2010)
Fjernet masse som har gått i oppfyllelse eller gått ut på dato. Ført på noen nye ting, men enkelte ting er fremdeles veldig aktuelt, sånn som bilder.
(more…)