Smeden en robust mann som er kjent for å være den styggeste mannen i byen på grunn av hans arrete annsikt kommer inn i rommet hvor jentene sover. Han vekker dem og ber de være stille og kle på seg. Det er enda mørkt ute, men lyset er tent i flere hus i byen. Jentene kommer ned hvor det står en bryggerhest og en ponni salet opp. Sonya får en befaling fra sin far om å dra sørover mot Atnos. En grenseby til barbarriket Herker. Hun får med seg en tung bylt, en bønn og litt penger. Sonya tar også med seg øksen hun har jobbet på, men faren dekker den til så ingen skal se den. Bylten får hun ikke ta frem før de er langt utenfor byen. Sil får selskap av jakthunden sin “Idir” på veien ut av byen. Makene utenfor byen er døde. Kornet står enda på aksen, men det er ikke lengre gyldent, og det er tydlig at den ventede vinteren blir
mager, i stede for fylt med overflod. Den kommende sulten står skrevet over marken i døde avlinger. Til og med årets lam og kalver er døde.
Anna våkner av lyder i smuget hvor hun hviler. Noen gjør seg klar til ferd i mørket. stille romstering og korte komandoer mellom foreldre og døttre. Anna sniker seg ut og blir oppmerksom på at dette skjer i flere hus i byen. Men de reisende er unge ugifte jenter. De blir gitt
penger og utstyr for lange reiser. Noe er på ferde, hun løper til huset hvor smeden nettopp har sendt avgårde sin datter og hennes
veninne. Anna stjeler stille en hest og et ullkappe fra et stille hus lengre ned i gaten, hestene i byen er urolige, men Anna klarer å ri sin til utkanten av byen motsør, hvor det samme synet av døde avlinger møter også henne.
De er mange som reiser, felles for dem alle er at de tar veien mot sør som følger kysten, og de rir i taushet. Det er et undelig følge, Unge kvinner og jenter alle sammen til hest, med bare det mest nødvendige med seg. De av rikere familier har hester med kløv, eller reservehester. Men det er ingen ellers tydlige tegn på forume. Ingen fargerike klær, smykker eller tjenere. Med morgensolen kommer praten, og følget ser ut til å gi slipp på litt av gruen fra natten. Et kjapt overblikk gir omtrent 40 mennesker og 50 hester. De fleste ser ut til å finne trøst i felles skjebne.
Følget er løst sammensatt, det er ingen videre fopliktelse mellom dem, likevel tar de pauser sammtidig. Og rundt 12 er det tid for å campe, de yngre mindre erfarene rytterne er såre, trøtte og redde. I hvilepausen ser Snoya sitt snitt til å ta en titt på bylten fra faren og trekker seg litt bort fra de andre. Bylten er en del av en rustning, en brystplate fra en nydelig rustning, den er godt lagd med vakkre merkinger på Sonya ikke gjenkjenner. Hun forstår såpass at den er kostbar og anntar det er grunnen til at faren bare har en bit. Hun pakker den ned igjen. Ut på ettermiddagen kommer de til en slitt og falmet bro. Hestene er urolige, Sonya bestemmer seg for å ikke ri over broen men går av hesten og håper den holder. Hesten hennes nekter å krysse og vrisker nervøst. Sil med sin dyretekke forsøker å berolige gampen som til slutt i panikk og frustrasjon galoperer over. Bruen bøyer seg og gir litt etter for vekten av dyret men holder. Neste rytter forsøker samme prosedyre men den ponnien flykter i panikk og sklir ut i elven. Ponnien synker merkelig fort, elven er ikke så dyp og stri og det er steinbunn. Sonya bestemmer seg for å ri over men sliter med å overtale ridedyret. Hun ser ned i vannet, det er rare hvite fisk, ål eller slanger. Vannet gjør det vannskelig å se, og sil går nærmere på sin side bredden for å undersøke. Dyrene i vannet er hender og de drar ponnien ned, sil roper til Sonya som enda ikke har fått hesten med på å vade. Det er intet håp for ponnien som blir borte i løpet av sekunder. Rytteren har ikke flere ridedyr, og må klare seg selv. Ingen tør ta på ekstra vekt.
Når natten kommer arrangerer Sonya vakthold. Natten er urolig og de drar videre tidlig. Når de nærmer seg fiskelandsbuen Coel får følget selskap av tilfeldige sjarmerende guttevesen. De rir frem og tilbake mellom jentene, det er en sjelden anledning, og mange er enkle mål for fingernemmer hjelpere. Når de når byen bestemmer Sil seg for å bytte ut ponnien mot noe større og må betale 20GP for en brukbar gamp. De fleste i følget hviler, og sonya bruker anledningen til å se hvordan brystplaten kan festes på jaktrustningen hun har. Sil ser rustningen men sier ingen ting, hun gjenkjenner heller ikke tegnene men de ser ikke ut som tegn eller kunst hun har sett før. Følget rir videre dagen etter, det har slått flere med i følget som nå har vokst opp til omtrentlig 50 ryttere og 60 hester.
Ved middag kommer en fremmed rytter inn i følget, en kvinner med tydelige tegn på å være soldat. Hun rir blandt følget og rekruterer blandt de sterkeste jentene og hestene. Hun kommer opp til Sonya som er ca 1.80 og er muskuløs fra smedarbeidet, hun rir en stor bryggehest og er en yppelig kanidat. Sonya avslår, hun velger å følge sin Fars påbud, og rytteren gjør et halvhjertet forsøk på å rekruttere Sil, som også takker nei. Og rytteren forsvinner med 15 eller så nyrekkruterte. Soldaten fra tidligere kommer tilbake til følget mot kvelden og Sonya spør henne ut om hva som foregår, hun svarer mest rykter men avslører at hun er en del av en normadisk stamme som er omreisene hær. Etter litt att og frem lover hun å ri med følget to byer ned til Deprakyn. Det blir seint før de kommer frem til neste by, Landox. Her tar Sil og Sonya inn på en taverne i likhet med mange andre. Anna som red langt bak med de yngste rytterne bruker litt av sin nyfunne formue, uvitende donert av en jente på 15 med høye tanker om seg selv, til å ta inn på en annen kro. Natten er urolig, over alt er det hysjende raske stemmer, og lyder av uro. Morgensolen avslører at i løpet av natten er mange sent avgårde med båt sørover. Byen har nå overflod av hester. De eldste rytterne er utålmodige og er tidlig klare, de danner en fortropp på 11 stykker, deriblandt Sonya og Sil. Anna blir hengende etter men har ikke glemt hverken Sonya, Sil eller ringen. Sil har lakt merke til at den gjennomtrengende vonde lukten av ringen ikke er der om dagen, det er bare natten som lokker det frem.
De rir videre og slår camp igjen rundt 12. Det er lengre til Deprakyn enn mellom de første stedene. Landskapet har også endret seg, fra sletter med jordbruk til åser med skog, som krever mer av både rytter å hest. Rett etter de har brutt opp blir de overfalt av røvere, som skaper full forvirring i den lille fortroppen. Lise, soldaten trekker sverdet og rir vant til anngrep mot en røver som har gjemt seg bak noen busker. Sil og Sonya tar følge og finner hver sin anngriper bak et buskas, Sonya trekker øksen og Sil holder litt avstand mens hun skyter med buen. De blir beskutt også bakfra. I kaoset hører de noen hester eller ryttere emd panikk som forsvinner både bakover og fremmover den veien de skal. Sonya hjelper Lise med sin anngriper og sammen tar de knekken på han ganske raskt. Sil blir oppmerksom på at anngriperene ser ikke ut til å blø i det hele tatt. Sonya hugger videre på en angriper og tar armen hans, og avvepner han. Men raseriet hennes tar ingen fanger og hun hugger hodet av han før hun går løs på neste. Lise har snudd og anngriper røverne som skyter mot de tre bakfra. Men i kaoset av ryttere hester og busker ser hun ikke ut til å treffe noe som helst. Sonya blir rammet hardt av piler i ryggen, men sinnet holder henne oppreist og i gang. Sil forlater sin utfordrer i buskaset i den han trekker seg tilbake, og både Sil og jakthunden hennes setter etter Sonya og hennes problemer. Hunden biter hodet av røver nummer fire, og Sonya segner om av utmattelse, av hesten. Sil fortsetter med å hjelpe Lise med røver nummer fem. Lise har mest skadet seg selv og hesten sin og minst røveren. Sil treffer godt i brystet og magen på røveren og han ser ut til å falle om og i oppløsning. Litt kjapp stabilisering av Sonya, og bandagering gjør henne istand til å sitte på hesten, riktignok fastbudent så hun ikke faller av av utmattelse. Fortroppen har blitt redusert til totalt 7. En av de savnede finner de litt lengre fremme på stien, noen halvhjertede forsøk på å finne noe intressangt på den falne og de rir videre raskt.
