Likevel.net

Falt inn i en litt dyp konsentrasjon og trengte musikk deretter.
Lot “Hooverphonic - Every time we live together we” være en invitasjon til hvor stemningen mesteparten av kvelden kom til å være.
“Magenta - all over” er en gammel favoritt og passelig tempo når det er på tide å ta pause fra Dewey, som forøvrig er en grei overgang til den litt mer muntre og raskere “Primal scream -miss lucifer” .

Så“Go Betty go - It’s too bad”, etterfulgt av “Katthult - i see red”, som forresten ble kveldens favoritt og spilt gjennom en 4-5 ganger før jeg gikk videre, ett hak ned til “Sheryl Crow - my favorite mistake”, “Anouk - It wasn’t me” og “Ingenting - liden”.

Da var det på tide å gå over fra tabber og bittert til vel… bittersøtt. “Johnny cash - hurt”, “Pj Harvey - the dancer”,” Juliette Lewis - hardly wait ( Strange days soundtrack)” og “jack off jill - lovesong (cover )”

“Pj harvey - the mess we’re in” + “the darker days of me & him” er finfin før jeg lar “Moloko - Time is now” avslutter kvelden. Den er sommerkveld og fri for alle pengene for min del.

Ingen fancy bilder. For mye styr.

Lørdag var det Casiokids på kvarteret og i og med jeg tester ut en nytt og spennende konsept jeg har valgt å kalle “et uteliv” så dro jeg med veninner på kvarteret for å drikke øl og få med oss musikken. Det skal være nevnt at jeg ikke kjente til bandet, og de kunne uten å tatt livet av stemningen, spilt plingplongmusikk og chello, blokkfløyte og bongotromme. Som forøvrig var det de gjorde med stor dyktighet. Der var også scene underholdning jeg sent kommer til å glemme; skyggeteater!

Skyggeteateret var den absolutte höydaren på kvelden, med sine fantastiske tentakkelmonstre og robot-afrikanere.

Men fortvil ikke noen av låtene befinner seg på urørt hvor de også kan mota sin velfortjente hyllest.

Sånn kjapt over til intern-jamentil kvarteret. Det er et arrangement for interne på kvarteret hvor husets musikalske talenter får prøvd seg, og for en aften! Jeg kommer sent til å glemme den fantastiske fremføringen av madonnas - like a virgin depeche mode-style! Sexy.

PS! Tusen takk til Glenn for å sette terskenen for talenter lavt, det var kjempekoselig.

Viste du at det tar like lang tid for brannvesnet å hoppe i draktene løpe til bilene sine kjøre dem ut av portrommet og slå på sirenene som det tar kanal 24 å lage en ekstranyhetsending om den mulige forestående flykrasjet på felsland og bryte inn i reklamepausen?

Dette hente forøvrig i går. Sånn ca 1138 + den forsinkelsen bussen min hadde. Og jeg satt på benken ved gammle posthuset og ventet på nr 31 og hørte på radio.

Er tilbake i norge nå. Men tysklandsturen skal jeg skrive om senere. For akkurat nå er det andre ting som kverner i hodet.

Madrugada er en av mine absolutt favorittband. De er mine gammle slitte jeans, som av en eller annen grunn dukker frem i skapet. Uansett hvor mange andre band jeg hører på.

Jeg skal sette på låten “lift me” med Madrugada og Ane Brun. Tenke på det som opptar meg mest akkurat nå, og lage julegaver. Juleferier senker stressnivået og lar trette hoder hvile. Sant?

Jeg er sånn tante som glemmer datoer. Jeg er sånn tante som sender julegaver i januar, bursdagsgave kommer sånn nu og da, gjerne ikke i det hele tatt eller to ganger i året fordi jeg glemte at jeg allerede hadde sent gave.
Heldigvis er min søster sånn person som ringer meg og minner meg på alt sammen. Hun organsiserer gavene jeg har glemt å kjøpe til ikke egentlig fjerne slektninger. Hun har allerede kartlagt hva slektningene trenger, ikke har, og kommer til å bli glad for før jeg har trukket pusten for å få panikk.

Med hjelp fra de lokale butikkene som insiterer på å kjøpe ditt og datt husket jeg at det var farsdag i dag. Men ingen svarte telefonen da jeg ringe for å gratulere.

Alt det bra er vist skrevet sanger om før. Kjerlighet er litt kjedelig tema, kjærlighetsorg har kommet i “greatest hit” 1-38 så det er vist litt passé. I ren deperasjon over å skape en hitsang er sanger med temaer som “don’t you wish your girlfriend was just like me” og “you can’t say I don’t love you just because I cheat on you”, for ikke snakke om den fabelaktige hiten med en jente på 13 som synger om “i only play for keeps “.

Det er litt synd at lyrikk er så utvasket at urtoskap er blitt den nye pop. Kanskje “scnappi” var det ypperste den komersielle musikkverden kan komme med dette tiåret? Ikke så rart at retro-plater (areosmith) plater selger som varmt tryggt hvetebrød, sammens med glamcontry om det lykkelige livet og den store kjærligheten.

Det store neste steget for god gammeldags chatting( skriving ) er at du kan kobble på et headsett/høytalere og mikrofon og snakke med dine kjente langt vekke. denne funksjonen er ikke spesielt ny, da den ble oppfunnet i ca 1870. Den store forskjellen er at nå kan du snakke med dine venner i langtvekkistan uten å betale penger. Og du kan gjøre det når du sitter ved pcn.

Som tar meg over til det jeg har på hjertet. Jeg er for ung til å bli spesielt preget av modemperioden av internett. ja jeg husker den, og jeg husker når man brukte mIRC klienten sin for å snakke med andre i verden, og mest sannsynligvs i samme rommet bare via en exotisk kanal. #bodø for eksempel, eller #norge… De som var kobblet på var der for å prate med andre.

Innen den tiden jeg fikk internetttilgang på nogenluden dagligdags vis var der kommet isdn, og adsl. Det store pratekicket var over, og folk snakket sammen dersom de hadde lyst. Sammtaler begynte å få en annen form når ikke tid var penger på samme måten. En samtale med noen du har blitt litt kjent med kunne lett strekke seg over en dag eller så. Behovet for intensivprating var borte. Ihvertfall hos meg.

Rett etter at jeg fikk da dette magiske internett hjemme hos meg selv ble den nye spennende klienten msn introdusert. Jeg fattet ikke helt poenget med den da du kunne bare prate med folk du kjente brukernavnet til. Ikke fremmede, slik som jeg alltid hadde gjort på irc. Men men, kjente og kjære falt for denne etiketten og slik ble det til at jeg har to program kjørende på maskinen til en hver tid ved siden av det jeg gjør.

Og det er nettopp dette: jeg har disse samtalene ved siden av det jeg eller gjør. Jeg tar noen mentale pauser fra arbeidet mitt og snakker med noen. Til sammenligning ville jeg ha forlatt kontoret mittpå jobb og spasert ut i gangen for å se om jeg fant noen å pjatte litt med for den berømmelige og viktige”kreative pausen”.

Men tilbake til begynnelsen, å prate med folk når jeg sitter ved pc. Ikke bare skrive med dem når jeg vil, men aktivt ha en sammtale med tale, og for den sakens skyld med bilde også. Kunne ikke falle meg inn. Ikke nå lengre. Bildetelefonen som aldri kom er allerede på vei ut av huset her. Samme veien som tvn tok. Jeg har begynt å verdsette fraværet av 100% nærkontakt med alle til en hver tid, det er fint å være litt i fred.

Kameramobiler er en kjempe oppfinnelse. Kombinasjonen av et kamera og telefon er vist umotståelig, muligheten til å klikke når du vil! Selv om resultatet minner meg på da jeg bodde på min første hybel med to stykk sprengte logitech høytalere som sterioannlegg. “Hey hører du ikke hvilken sang det er? jo bare hør etter så hører du det” Hva ikke innbillningskraften får til…
Men tilbake til poenget;
Det har vært mye snakk om at muligheten med kamere i tilknyttning til moilen har blitt misbrukt ved å knipse bilder av nakne folk på offentlige bad. Pedofili og mobbing har vært sterke ord i bruk rundt dette.

Diskusjon rundt dette er en god ting. De påfølgende forbudene er bedre.

Enkelte konsertarrangører har forbydd mobilen på konsertene fordi de frykter at folk kan ta med seg små bilder av røde og gule prikker som kan ligne på en artist.
Frykt er en sterkt maktmiddel, og denne gangen bygger jeg opp under den. Premien er å slippe mobiltelefonene her og der. Å slippe crazyfrog når jeg svømmer eller nyter høydepunktet av “Higher” med Madrugada på scenen. Så bli med, skrem en konsertarrangør dere også!

Dagbladet kan i dag fortelle om den fantastiske historien om ringetongen “Crazy frog” som først begynte som en morsomhet på nettet, for så å bli den mestselgendereingetonen i verden. Og om ikke det var nok har den nå blitt mikset inn på singel og selger så det ryker av plateselskapenes ego.

Bakgrunnen for dagbladets artikkel finner vi hos independent, og de har litt fyldigere utgave som tar for seg hvor pengene går.
Det som egentlig ikke kommer særlig godt frem er at mange av dagens ringetoner som koster 8-20 kroner å laste ned slettes ikke er komponert av musikere med kontrakt. Men av unger som har det gøy hjemme, og deler med hverandre nettopp via nettet. Forfatteren av verdens mest solgte ringetone klarte å krangle til seg en del. Mange andre klarer det ikke.

Statens vegvesen har jevnlig mange kampanjer for å få folk til å overleve trafikkulykker. Og de begynner å bli gode til å nå frem. For disse bildene sier mer en tusen slagord.

For å se resten av kampanjen gå hit.

Nytt!
Nortis har lagt ut en av de tøffeste kampanjene til vegvesnet til oss. her tusen takk.